REISER INN OG UTLAND

Etter lunsj fikk vi en ny omvisning på området der Don Pedro fortalte om enda flere planter og trær, hva som ble benyttet på dem, hvordan det ble tilberedt og hva slags virkning det hadde. 

Etter omvisningen ble vi informert av Don Pedro at seremonien neste dag skulle foregå på en annen måte enn den tradisjonelle. Don Ramon hadde aldri jobbet med utlendinger før og syntes det var spennende og interessant å finne ut mer om hvordan vi jobber. Derfor hadde de bestemt at vi skulle få æren av å tømme i Ayahuasca i glasset vårt selv. Og vi skulle bruke tromme under seremonien, istedenfor Icaros-sanger. 

Dette var gode og spennende nyheter for oss og vi følte oss alle beæret. Og mange av oss tilla Ailo en god del av denne æren. Han hadde jo vært hos Don Pedro året før, og mange av oss er hans elever. 

Ikke alle var like entusiastiske over disse nyhetene. Det var fire østerrikere i leiren, de hadde vært der et par uker allerede, og tre av disse hadde motstand mot at det skulle brukes tromme. Det virket som om disse som var relativt ”nye” i sine ayahuasca-erfaringer, var mer redd for å prøve noe nytt enn de som hadde levd med de gamle tradisjonene hele sitt liv. 

Så kom onsdag og ny seremonidag. Igjen var det frokost som vanlig, lett lunsj og faste etter lunsjen. Vi hadde etter hvert begynt å diskutere maten vi ble servert. Vi hadde forestilt oss ”innfødt” mat med lite sukker og fett, men til frokost hver morgen ble vi servert hvitt brød, smør, og pålegget var syltetøy av forskjellig slag og honning. Mange syntes det var litt skuffende, inkludert meg. 

I løpet av de dagene vi skulle være i jungelen, kunne alle som ønsket det få en ”time” hos Don Ramon. Da kunne vi si hva slags problemer vi trengte hjelp til og han kunne gi oss medisin hvis han syntes vi trengte det. Pluss at en samtale med ham kunne hjelpe ham til å gi enda mer hjelp og healing under seremoniene. 

Jeg skulle møte Don Ramon den samme dagen, og siden det var meg som skulle tromme hadde jeg en del spørsmål angående seremonien på kvelden. Jeg ville forsikre meg om at det ikke ble noen misforståelser angående hvordan seremonien skulle foregå. Jeg er vant til å tromme folk på reise, men dette var noe nytt og ukjent og prestasjonsangsten var merkbar. 

Dagen sneglet seg av gårde. Da det var to-tre timer igjen til seremoni, begynte det å skje merkelige ting. Energibølger, som jeg kjente igjen fra den første seremonien, begynte å strømme på. Jeg spurte Lasse om dette og han kunne fortelle at det ikke var uvanlig at dette skjedde. ”Man har jo ayahuascaen i kroppen”, sa han. 

Energiene ble kraftigere for hver bølge som kom. Jeg satt i spisesalen sammen med noen andre, men de ble etter hvert ganske fjerne og uinteressante for meg. Så begynte det å komme bilder. Plutselig var jeg ute i jungelen et sted. Don Pedro var der, og han tok meg med på en reise. 

Vi gikk innover i jungelen og på en åpen glenne stoppet vi. Det var noen høye planter der og Don Pedro fortalte at det var tobakksplanter. Vi gransket dem nøye mens han fortalte meg hva en kunne bruke tobakken til som healingplante. Jeg var fascinert. 

Så skulle vi videre og gikk enda et stykke innover i jungelen. Nå følte jeg nærværet av Moder Ayahuasca ganske sterkt. Vi kom til et svært tre med nesten hvit bark på stammen. Treet var veldig høyt og det var kanskje tretti meter opp til de nederste greinene. ”Opp her skal vi”, sa Don Pedro, og jeg bare fulgte etter ham. Vi gikk rett oppover stammen, som om vi fulgte en sti, opp mellom greinene opp til toppen. Så ”bikket” vi over i vertikalen igjen og gikk bortover tretoppene i jungelen. 

Snart var det som om det reiste seg en ny jungel oppå den vi gikk på toppen av, som det var flere lag av den over hverandre. Vi stod i kanten av denne nye jungelen og kikket oppover mot tretoppene, og jeg fikk en slags følelse av at vi stod ved foten av en fjellskrent. Grønnsværet var tett og dannet liksom veggen i skrenten. Trærne vokste tett med masse greiner helt ned til bakken. Dessuten var det masse lianer. Så da Don Pedro sa vi skulle opp der, var det lett å klatre. 

Omtrent halvveis dukket det plutselig opp en åpning over oss. Den var ganske stor, og da jeg fikk klatret så høyt at jeg kunne se inn, ble jeg overrasket. Det var som å se inn i en annen verden, eller en annen dimensjon. Her var energiene fra Moder Ayahuasca meget sterke, det kjentes som jeg hadde drukket et svært glass av drikken allerede. Så hørte jeg stemmen hennes si ”hit skal du gå når seremonien starter i kveld, opp hit og inn gjennom åpningen. Da er du der du skal være når seremonien setter i gang”. 

Vi gikk ned igjen, til tretoppene på den ordinære jungelen. Don Pedro tok meg med på en rundtur i jungelen, vi gikk på jungelens tak fra glenne til glenne. Og for hver glenne vi kom til, gikk vi ned, og de fantes forskjellige planter og trær som ble brukt til forskjellige medisiner. 

Hvor lenge jeg satt sånn, vet jeg ikke. Hver gang noen snakket til meg gled jeg litt ut av reisen og inn i det ordinære og svarte. Så gled jeg inn i reisa igjen og fortsatte. Det var betryggende å oppleve at jeg ble guidet og hjulpet så klart og tydelig. Selv om jeg fremdeles var nervøs for det som skulle skje under seremonien, visste jeg at det kom til å gå bra. 

Litt før åtte satt vi klare i seremonihytta, noen på stoler, andre på gulvet. Spenningen var nesten like stor som foran den første seremonien. Det var samtidig interessant å observere motstanden til de tre østerrikerne kontra den åpne interessen og nysgjerrigheten blant de innfødte. Seremonihytta var stappfull, alt som kunne krype og gå i Don Pedros leir, pluss noen til, hadde møtt opp for å følge med på denne seremonien. Igjen kjente jeg prestasjonsangstens spøkelse flagre rundt i magen. 

Endelig kom sjamanene. Don Pedro hadde med seg kona si og det yngste barnet. De fant plassene sine bak bordet og spenningen i rommet økte enda noen hakk, eller kanskje det bare var i meg. Stearinlyset ble tent og like etter ble generatoren stoppet og det elektriske lyset i taket ble slukket. 

Don Pedro snakket litt, så fikk vi klarsignal om å komme fram en etter en og forsyne oss med Ayahuasca. Hele tiden satt Don Pedro og snakket, og han fortsatte etter at alle var ferdige, mens vi satt og ventet på at virkningen skulle komme. Jeg husker ikke ett ord av hva han snakket om, jeg var for nervøs og fokusert på oppgaven..og litt bekymret. Tenk om jeg fikk en mega-renselse! Med spying, diare og hele pakka. Hvordan skulle jeg klare å tromme da? Jeg ba til åndene, særlig til Moder Ayahuasca, om å hjelpe meg gjennom dette. 

Så begynte jeg å gå til åpningen Don Pedro og Moder Ayahuasca hadde vist meg. Jeg fant den og ble ståenede et kort øyeblikk og betrakte verdenen innenfor. Jeg kunne vagt kjenne at Ayahuascaen begynte å gjøre seg gjeldende. Så tok jeg mot til meg og gikk inn. 

En spiral av energi kom mot meg. Den stanset opp rett før den traff meg og ble stående og spinne. Jeg betraktet den nysgjerrig og fikk en følelse av at den gjorde det samme med meg. Så begynte jeg å betrakte det som var rundt meg. Det var som i den første seremonien, med mange dimensjoner. Det som var mest påfallende var selve seremonirommet og hvordan jeg så/oppfattet det. Når øynene mine var åpne, kunne jeg se rommet med det ordinære synet, det var mørkt og jeg kunne sanse de andres nærvær som energier. Men når jeg lukket øynene kunne jeg se rommet helt klart. Det var opplyst av et sølvskimrende lys, som sterkt måneskinn. Menneskene i rommet var som lysende vesener. Jeg hadde sjamanene rett overfor meg og jeg kunne se åndehjelperne deres. Lyset fantes ikke bare i rommet, men dekket hele det området som stod under sjamanenes beskyttelse under seremonien. 

Nå kunne jeg høre at Ayahuascaen hadde satt inn for fullt hos flere av deltakerne. Jeg kjente det tydelig selv også, og igjen kom tankene om hva jeg skulle gjøre hvis jeg fikk en skikkelig utrensing. De tankene ble fort borte da energispiralen foran meg begynte å ”dytte” borti meg. En plutselig visshet dukket opp. Dette var Moder Ayahuasca som viste seg og jeg behøvde bare å følge henne. Jeg stod der med tromma klar, kjente hvordan energiene bygde seg opp i meg selv, i de andre og i hele rommet, og ventet bare på det rette øyeblikket til å starte tromminga. 

Noen begynte å kaste opp, så fulgte flere etter. Ett øyeblikk kjente jeg også at kvalmen vokste, men jeg fortsatte å holde fokuset på energispiralen og vente. Jeg ante ikke hvordan det skulle gå til at jeg kunne vite sikkert at øyeblikket var inne, men så beveget plutselig energispiralen seg igjen. Den gikk mot tromma og tiden var inne. 

Energiene var så sterke at jeg hadde følelsen av at jeg snart skulle eksplodere da jeg begynte å tromme. Lyden eksploderte utover i rommet og innover i hodet. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for ikke å dælje vilt løs på tromma, fullt klar over at vi alle var veldig sensitive for lyd. Jeg dempet det ned så godt jeg kunne, likevel kunne jeg høre stemmen til et av gruppemedlemmene. Jeg forstod ikke ordene, men kunne sanse meningen, lyden ble for høy for henne. Jeg prøvde å dempe tromminga enda mer, det var vanskelig for det var ikke bare meg som styrte tromminga nå. Hele tiden jeg og tromma bevegelsen i energispiralen foran meg. 

Det er vanskelig å beskrive denne seremonien med ord, fordi den foregikk på så mange plan samtidig, så jeg får ta ett om gangen og beskrive så godt jeg kan. 

Under hele seremonien fulgte jeg energispiralen. Det var som å gå gjennom en tunnel. Av og til kunne det dukke opp åpninger. Gikk jeg inn i en av disse, fortsatte tunnelen, men energien skiftet på et underlig vis. Jeg ble alltid vist, eller fortalt, om jeg skulle gå inn i disse åpningene som dukket opp eller om jeg bare skulle passere forbi. Det var også denne energispiralen som ga beskjed om når jeg skulle tromme og når jeg skulle være stille. Hver gang det var stille kunne jeg kjenne energiene, hvordan de beveget seg i de andre, i meg og i rommet. Dette kunne jeg også kjenne når jeg trommet, og etter hvert ble jeg mer og mer bevisst på hvordan tromma var med på å påvirke den enkelte seremonideltaker. 

På et annet plan, eller dimensjon, var seremonirommet. Der kunne jeg observere energiene på en annen måte, der var energi lys. Rommet var, som nevnt, badet i et sterkt sølvskimrende lys. Jeg kunne se alle som var der, også de som kun var observatører, som lysende vesener. Her kunne jeg se hvordan sjamanene jobbet underveis, med å sende sine åndehjelpere eller ved å blåse lysende energipiler til de som trengte healing. Jeg observerte bl.a. hvordan disse pilene kunne skape åpninger slik at den som trengte hjelp kunne finne en vei videre. Det var med stor fascinasjon og ærbødighet jeg observerte hvordan de jobbet. 

Et nytt plan, og en ny utfordring. Også her jobbet jeg med energier. Jeg hadde jo vært ganske bekymret på forhånd om hva som kom til å skje hvis jeg fikk en utrensing. Nå fikk jeg lære måter å tømme ut de tunge energiene på uten å gjøre det fysisk. Ayahuascaens energier kommer i bølger. For hver gang en bølge kommer bygges energiene opp. Gammel, tung, forsteinet energi blir løst opp, og etter hvert får man et behov for å kvitte seg med denne energien. Den vanligste måten er at man kaster opp eller får diare for å sende den tunge energien ut. 

Når jeg følte at kvalmen kom opplevde jeg det som om jeg ble presset mellom to enorme hjul. De kom mot meg fra hver sin side. De spant rundt, av og til spant begge i samme retning, av og til i hver sin retning. Men effekten var den samme. Jeg følte det som om jeg ble strukket og strukket, oppover og nedover, til jeg var mange mil lang. Energiene bygde seg opp og tilslutt var det som om noe brast i hver ende, og tung energi ble satt fri oppløste seg. Det hadde samme effekten som hvis jeg hadde kastet opp, og hver gang det skjedde takket jeg Moder Ayahuasca. 

Ny dimensjon, andre visjoner. Denne er som en trommereise. På vei ut til åpningen i jungelen, på begynnelsen av seremonien, treffer jeg Don Pedro igjen sammen med to andre personer jeg kjenner fra den ordinære verden. Disse tre er med meg på en tur. Reisa er litt flytende og kommer klarest fram når det er roligere i de andre dimensjonene. De tre andre snakker masse, særlig Don Pedro, men jeg husker lite av det de sa. De viste meg rundt på forskjellige steder i den ordinære verden, viste meg planter, steiner, fjell og sjøer. De tok meg også med til mitt indre landskap, til steder i dypet av min sjel jeg aldri hadde visst fantes. Det var som å vandre rundt i en blanding av indre og ytre mytologi. Rett etter at vi hadde vært i Peru skjønte jeg veldig lite av det som skjedde i dette laget. Jeg skjønner litt mer nå, tre måneder etter, men det meste er fremdeles et mysterium for meg. 

Jeg vet det finnes flere lag der, mer å utforske, mer å lære. Kanskje må jeg være med på flere Ayahuasca-seremonier for å få fram disse lagene så de blir tydeligere, kanskje finner jeg fram til dem på andre måter. Den viktigste lærdommen har jeg allerede fått..kunnskapen om at de finnes og at de er tilgjengelige. 

Alle disse lagene, dimensjonene eller nivåene, utspilte seg altså samtidig. Og de foregår på alle plan i meg og rundt meg. Det er ikke noe skille på meg og verden rundt meg, alt som foregår rundt meg foregår i meg. 

Underveis i seremonien veksler jeg på å tromme og å være stille. Av og til er det noen av deltakerne som synger, helst i pausene fra tromma. Vekslingen er fin og bringer fram stemninger, særlig humoren da Lasse drar en sang om ”mannen og kråka”. Peruanerne morer seg, østerrikerne føler seg litt utenfor, tror jeg. Når jeg trommer håndterer jeg tromme og hammer på måter jeg aldri før har gjort, og det er Ayahuascaen som inspirerer og styrer meg. 

Så kommer øyeblikket da jeg vet at det blir siste gang tromma skal synge. Istedenfor å slå på den, bruker jeg hammeren som ”kost” og soper over dinosaurskinnet. Lyden er myk og til min egen overraskelse begynner jeg å synge sammen med tromma. Om Mani Padme Hung. Så er det over. Jeg setter tromma forsiktig fra meg på tregulvet, ser etter energispiralen og ser den vinke til meg et stykke unna. Jeg setter meg ned og tenker ”nå er det deres tur. Det er dere som skal avslutte seremonien”. 

Stillhet. Så snakker Don Pedro. Han sier at Don Ramon vil avslutte seremonien. Da skjer det som jeg oppfatter som noe av det mest fantastiske under hele seremonien. Don Ramon begynner å synge sine Icaros, jeg kan se energien fra sangen flyte ut av ham. Energispiralen til Moder Ayahuasca responderer momentant og de to energiene møtes. Så begynner de å sirkle rundt hverandre, tett, tett sammen, som to elskende som møtes i en hellig forening. De stiger oppover mens de snor seg rundt og danner en ny spiral, som en DNA-spiral. Sammen skaper de en harmoni, en frekvens, en symbiose som er enestående. Det er så vakkert, jeg får tårer i øynene av gleden jeg føler. Samtidig har jeg en stor takknemlighet til disse menneskene som er så åpne, og til Ayahuascaen, for dens inkluderende vesen, som lot tromma få være medspiller i deres eldgamle ritualer. 

Jeg takker også åndene for at de har gitt meg denne muligheten til å være med i en tradisjonell Ayahuasca-seremoni som tromme-sanger. Jeg tror at det ga meg noe, et innblikk, en kunnskap, en innsikt jeg kanskje ikke ville fått som ”vanlig” deltaker. 

Inger Lise Nervik.